Panorama - Suite in Seven Movements Torstein Aagaard-Nilsen

Serie / Series: Torstein Aagaard-Nilsen Edition

Bergen is the second biggest city in Norway and is famous for the seven mountains that sourround the city centre.
In this piece I salute the band that commissioned the piece
by picturing the mountains in music. It is in the form of a suite in seven movements.

1) Lyderhorn: some people are certain that whiches gathers here.
2) The sun rise seen from Damsgårdsfjellet.
3) Løvstakken is a favourite among local ramblers.
4) Ulriken is the highest and
the most prominent and dominant of all the mountains.
5) Fløyfjellet is probably the most famous place both among the citizens and
tourists.
6) On Rundemanen you get this great feeling beeing a part of the nature.
7) On Sandviksfjellet a celebration is going on. Music that has a dance character
and evolves and builds towards the end.

[NO]Bergen er som kjent omkranset av syv fjell.
Verket ikke har som mål å portrettere hvert fjell, så satsene har fått sine egne titler.
De musikalske idéene er likevel forløst av det man lokalt forbinder med fjellene. Og i en gitt rekkefølge:
Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Ulriken, Fløyfjellet, Rundemanen og Sandviksfjellet.

1) Det finnes ingen bevis, men man tror at Lyderhorn er stedet der hekser
samles på nattestid.

2) Soloppgang nytes fra Damsgårdsfjellet

3) Løvstakken - et fjell med omkringliggende skogrikt belte som gjør turen opp dit
til en favoritt blant turgåere.

4) Ulriken, eller Alrekr fra gammelt av, betyr den mektige. Her i form av en
grandiøs hymne.

5) Fløyfjellet egner seg godt for både flørt og en døsig ettermiddag der
opplevelsen av hva man faktisk opplever kan være uklart.

6) Når man er på Rundemanen vil utsynet vitne om noe storslått, samtid noe
som gjentar seg mot horisonten.
Landskapets variasjon ligger i betrakterens evne til å oppleve den.

7) På Sandviksfjellet er det naturlig å forestille seg en feiring denne gangen,
både det faktum at turen avsluttes her og at bestiller, Sandvikens
Ungdomskorps, feiret sine 90 år i 2013.

Hvert fjell sine høydemetre (over havet, i følge kartet) har gitt innspill til verdifulle tonehøyder jeg brukt i verket.
Det ligger noe manisk i dette at man ikke dikter grunnmaterialet selv,
men må finne det et sted som samtidig knytter tonene til prosjektet, at fjellet og mine idéer møtes på et dypere plan.

Kompositorisk er materialbruken stort sett oversiktlig. Det meste er rytmisk og musikantisk,
men ved hjelp av overlagringer der motivene settes over hverandre eller tett innpå hverandre i ulike registre,
blir lydbildet komplisert, til tider overlesset og overdådig. Det er et uttrykk jeg mener best kan hylle naturens egen overdådighet.